Mens verden markerer 78-årsdagen for Nakba-dagen, deler fire hjelpearbeidere fra Islamic Relief i Palestina hva «hjem» betyr for dem.
Et minne fanget mellom det som en gang var, men ikke lenger finnes
For meg er «hjem» ikke lenger bare vegger og et tak. Det har blitt et minne som henger mellom det som en gang var, men ikke lenger finnes. Hver gang jeg hører ordet, strømmer små detaljer tilbake, detaljer som en gang formet livet mitt; en leilighet jeg ferdigstilte med omsorg og kjærlighet bare ett år før krigen begynte, møblert med de vakreste ting, med varme i hvert hjørne.
Der var rommet til datteren min, dekorert med Askepott-tegninger, hvor hun lo og drømte. Der var sønnens rom, med Spider-Man-motiver som speilet hans uskyld og lidenskap. Jeg fikk aldri nok tid til virkelig å nyte alt. Det var som om tiden selv hastet meg mot tap.
Da jeg besøkte huset for siste gang etter vår tiende fordrivelse, fant jeg det skadet, sprukne vegger, skjeve dører, vinduer uten glass. Likevel holdt det fortsatt på noe usynlig; en skjult varme, minner og håp.
Det var da jeg innså at et hjem ikke er det veggene rommer, men det stedet etterlater i oss.
Nyheten om at hjemmet vårt var fullstendig ødelagt nådde meg om morgenen på Eid al-Adha i 2025. Først da jeg så tårene i øynene til kona og barna mine, forsto jeg at jeg ikke bare hadde mistet fire vegger – jeg hadde mistet en del av sjelen min.
For meg handler det å vende hjem ikke lenger om å vende tilbake til et sted, men til et helt liv … et liv jeg fortsatt leter etter overalt.
Hjem er følelsen av å bli forstått
Når jeg tenker på hjem, ser jeg egentlig ikke et sted eller en bygning. Det er mer en følelse som noe som faller til ro inni meg.
Hjem finnes i de små tingene: hvordan sollyset treffer det samme hjørnet av rommet hver ettermiddag, den velkjente knirkingen fra en dør, lukten av mat som kommer fra kjøkkenet før jeg engang har gått inn.
De fleste minnene jeg holder fast ved er ikke store eller dramatiske. De er små øyeblikk, å sitte rundt et bord hvor alle snakker samtidig, latter som bærer fra rom til rom, stillhet som føles trygg i stedet for tom.
Jeg har også innsett at hjem ikke alltid er knyttet til et sted. Noen ganger er hjem mennesker.
Hjem er måten noen sier navnet mitt på. Måten de kjenner vanene mine, hva jeg liker og ikke liker, uten å spørre.
Til syvende og sist handler hjem om tilknytning. Det handler om familien min og menneskene jeg elsker. Hjem er hvor jeg kan være meg selv uten å måtte forklare hvem jeg er.
Hjem er et sted som bærer oss like mye som vi bærer det
Når jeg hører ordet «hjem», tenker jeg først på trygghet, fred og varme.
Jeg ser for meg huset vi jobbet så hardt for å gjøre akkurat slik vi alltid hadde drømt om. Det var enkelt, men fullt av oss.
De vakreste dagene i livet vårt ble tilbrakt der. Barna våre vokste opp der, fikk sine første venner, gikk på skole i nabolaget, og vi gikk ofte sammen ned til havet.
Men lykken varte ikke ..
Hjemmet vårt ble ødelagt under konflikten, og vi mistet ikke bare bygningen, men alt inni den: møbler, klær, apparater, barnas leker, bøker og skolebøker.
I dag bor vi i et leid hus, hvor vi prøver å gjenskape følelsen av «hjem», men noe mangler alltid.
Jeg har forstått at et ekte hjem ikke bare er et sted vi bor – det er noe som bærer oss like mye som vi bærer det.
Hjem er ikke lenger et sted, men en smerte inni oss
Når ordet «hjem» blir uttalt, ser jeg ikke en dør eller en vegg.
Bildet som dannes i meg er noe levende, vevd sammen av små detaljer som øyet kanskje overser, men som sjelen trofast husker.
Hjem, i sin sanneste betydning, er ikke bare et sted vi bor. Det er et lite fedreland hvor drømmene våre bor, hvor minnene lever videre.
Den 30. oktober forlot jeg hjemmet mitt. Jeg tok med meg ingenting annet enn Koranen og noen få eiendeler, og lot et helt liv bli igjen innenfor veggene.
Siden den dagen er hjem ikke lenger et sted. Det har blitt en verkende smerte som lever i oss, uansett hvor vi går.
Jeg prøver å gjenskape små fragmenter av den følelsen der jeg nå bor. Jeg organiserer tingene mine med omsorg. Jeg holder fast i minner. Jeg skaper små ritualer for å finne noe kjent.
Men det finnes en del av hjemmet som ikke kan bæres med oss .. bare lengtes etter.
Til slutt går hjem utover vegger og geografiske grenser. Det blir en tilstand av varme og tilhørighet som lever inni oss.
Vi kan miste husene våre, kart kan tegnes om, men vårt sanne hjem forblir, som en skjult hemmelighet i hjertene våre.