Folkemordet i Srebrenica
I 1995 hadde den lille gruvebyen Srebrenica i Øst-Bosnia allerede gjennomlevd en forferdelig beleiring i tre år.
Før krigen brøt ut, besto 73 % av byens befolkning av bosniaker og 25 % av bosniske serbere. Men etter hvert som krigen skred frem – og i kjølvannet av de etniske rensingskampanjene i 1992 og 1993 – flyktet stadig flere sivile bosniaker fra øst i landet til Srebrenica for å søke hjelp.
Byens befolkning økte fra 9 000 til 70 000.
I 1993 besøkte general Phillipe Morrillon, daværende sjef for FNs beskyttelsesstyrke, Srebrenica. Etter å ha sett de forferdelige forholdene i byen, og etter å ha blitt hindret i å forlate den av en desperat befolkning, erklærte Morrillon til de bosniakene som var samlet: “Dere er nå under beskyttelse av FN-styrkene. Jeg vil aldri forlate dere.”
Tilstedeværelsen av FNs fredsbevarende styrker i området avskrekket ikke VRS fra å innta Srebrenica, da de anså byen som strategisk viktig for sine operasjoner.
I mars 1995 beordret den politiske lederen for de bosniske serberne, Radovan Karadzic, styrkene sine til å «skape en uutholdelig situasjon med total utrygghet uten håp om videre overlevelse eller liv for innbyggerne i Srebrenica».
Serbiske tropper blokkerte sivile inne i byen, slik at verken mat eller vann kunne komme inn på flere måneder. Forsyningene begynte å ta slutt. Innbyggerne begynte å dø av sult.
Så rykket troppene frem.



