I 1980 døde Josip Broz Tito, lederen av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia.
Siden 1943 hadde Tito sørget for stabilitet mellom de seks republikkene i Jugoslavia, og han ble sett på som en samlende faktor for landet, men da han døde, begynte føderasjonen å rakne.
Det tidligere Jugoslavia besto av dagens Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Nord-Makedonia, Serbia og Montenegro.
I løpet av det neste tiåret opplevde områdene en økende nasjonalisme og et voksende ønske fra enkelte republikker og etniske grupper om å løsrive seg og bli selvstendige.
I løpet av denne perioden skjedde det store endringer i Serbia, og Slobodan Milosevic kom til makten, først som Serbias president, og senere som Jugoslavias. Milosevics innflytelse strakte seg over hele landet, og han formet landets medie- og sikkerhetsstrukturer til støtte for serbiske nasjonalister i Serbia, Kroatia og Bosnia.
På slutten av 1980-tallet begynte uavhengige politiske partier å dukke opp i hele Jugoslavia, og etnonasjonalismen fortsatte å vokse. Allerede tidlig i 1990 ble det avholdt flerpartivalg i Slovenia og Kroatia. Disse valgene ble overveldende vunnet av partier som var for uavhengighet, noe som førte til at begge landene erklærte seg uavhengige av Jugoslavia og markerte begynnelsen på de jugoslaviske krigene.
Først kom tidagerskrigen, som førte til at Slovenia brøt ut av Jugoslavia. Så kom den kroatiske uavhengighetskrigen, der tusenvis ble drept inntil en FN-overvåket våpenhvile trådte i kraft i 1992.
Deretter var det Bosnias tur til å erklære uavhengighet.
Alle de jugoslaviske landene var sammensatt av en blanding av etniske grupper, men Bosnia var kanskje det mest mangfoldige – bestående av serbere (tradisjonelt ortodokse kristne), kroater (katolikker) og bosniaker (muslimer).
I februar 1992 ble det avholdt en folkeavstemning om uavhengighet, og et overveldende flertall av befolkningen stemte for å forlate Jugoslavia. Landets bosnisk-serbiske befolkning boikottet folkeavstemningen i håp om å forhindre løsrivelsen, men uavhengigheten ble offisielt erklært den 1. mars 1992, og anerkjent av FN i april 1992.
Etter at Bosnia ble anerkjent som en uavhengig stat, allierte deler av den jugoslaviske folkehæren og Milosevics regjering seg med de bosnisk-serbiske lederne under navnet Republika Srpskas hær (VRS) og satte i gang en militærkampanje rettet mot bosniske og kroatiske sivile over hele landet.
I april 1992 var nesten hele Bosnia oppslukt av krig.
«Milosevics bilder begynte å dukke opp [rundt om i byen], og da følte jeg at det allerede var mer enn en spøk, at det var begynnelsen på noe.» Avdo
Hovedstaden Sarajevo ble tidlig et mål. Fra mai 1992 omringet bosnisk-serbiske styrker under ledelse av Ratko Mladic Sarajevo, noe som førte til en fire år lang beleiring. Mladic og styrkene hans brukte åsene rundt Sarajevo til å fange og terrorisere sivilbefolkningen, med daglig beskytning og snikskyttere som siktet på alt som beveget seg innenfor bygrensen.
Bare én måned etter krigsutbruddet begynte Islamic Relief å arbeide i Bosnia med utdeling av mat, klær, vann og ved, blant annet i det beleirede Sarajevo.
I løpet av noen måneder lanserte vi vårt fadderprogram for foreldreløse barn, som fortsatt bistår sårbare barn og deres familier den dag i dag. Gjennom hele konflikten sto vi ved bosniernes side, noe som gjorde oss til en av de få internasjonale organisasjonene som var operative der under krigen.
Under beleiringen av Sarajevo (1992-1996) ble mer enn 11 000 mennesker drept, mens nesten hele byen – inkludert alle dens kulturelle og religiøse landemerker – ble alvorlig skadet, om ikke totalt ødelagt. I 1993 var kroatiske og bosniakiske styrker også i krig med hverandre, til tross for at begge befolkningsgrupper ble utsatt for serbiske angrep i det som ble kalt «etnisk rensing» – den bevisste og voldelige fordrivelsen, forflytningen eller drapet på medlemmer av en etnisk eller religiøs gruppe i et område av en annen.
Etter hvert som krigen ble dypere og listen over grusomheter ble lengre, var det internasjonale samfunnet tregt til å reagere. Alle parter fortsatte å bruke brutale krigstaktikker, men VRS var kjent for å være spesielt barbariske. Tortur, voldtekt og den utstrakte bruken av konsentrasjonsleirer opprørte det internasjonale samfunnet da disse grusomhetene ble kjent.
Fredsforslagene fortsatte å mislykkes, og serberne strammet grepet om landet, og i 1994 kontrollerte de mer enn 70 % av Bosnia.
Det var først da verden fikk vite om grusomhetene i Srebrenica at det internasjonale samfunnet tok grep for å få slutt på krigen i Bosnia. Den internasjonale opprørsfølelsen over at slike grusomheter ikke ble forhindret, førte til at FN- og NATO-medlemsland gikk til luftangrep mot VRS-styrkene, noe som til slutt presset de bosnisk-serbiske lederne til fredsforhandlinger.
Dayton-avtalen ble inngått i slutten av 1995, men ikke før mer enn 100 000 sivile hadde blitt drept og mer enn to millioner mennesker drevet på flukt.